Historien om Eilif Fjellstad - Del 3

Her kommer tredje og siste del av Elifs historie. På grunn av flatpakker fra IKEA ble det ikke lagt ut i går som lovet, men nå er den her!

Personer og hendelser er oppdiktet, men Fjellstad gård finnes i vakre Valdres

?

Eilifs kropp spant rundt, armene dinglet om ham som en grotesk parodi på en marionett. Hodet vendte opp så de kunne se de helsvarte øynene og det forvrengte fliret. Prosten rygget forskremt og falt bakover.

Like brått som det var begynt falt Eilif sammen og ble liggende i en bylt på gulvet. Dørenes slamring stilnet, og lysene blafret opp igjen som om ingenting var hendt.

Ingeborg sank skjelvende ned på gulvet mens prosten stavret seg opp igjen. Ingen gjorde mine til å nærme seg Eilif. Redselen for hva som ville møte dem fikk dem til å holde pusten da de hørte et svakt stønn.

Ingeborg snufset og tørket nesen med ermet, noe hun vanligvis aldri ville funnet på å gjøre. Hun krabbet fremover, musklene føltes uvillige til å utføre handlingen, men hun måtte se, måtte se øynene hans.

Det gikk ulidelig sakte, men likevel syntes hun at hun befant seg ved sirkelen altfor snart.

«Eilif,» hvisket hun hest og kremtet. «Eilif! Åpne øynene, vær så snill.»

Eilif rørte på seg og stønnet igjen. Han vendte ansiktet mot hustruen og glippet med øynene mot henne.

Skjelvende av lettelse pustet Ingeborg ut. Gråten satt fast i halsen, men da hun gjorde mine til å strekke hånden mot ektemannen reagerte prosten.

«Nei, De må ikke! Ritualet er ikke fullført, vi kan ikke bryte sirkelen!»

Ingeborg trakk hånden forskremt til seg. Øynene flakket vilt mellom prosten og husbonden.

«Nei, vær så snill,» mumlet Eilif. «Det gjør så vondt. Så vondt ?»

«Frue, vi må fortsette, ellers har vi ikke gjort annet enn å gjøre denne vederstyggeligheten gal av sinne. Den er ikke borte, den har bare gått i dvale.» Prosten stirret så intens på Ingeborg at hun krympet seg. Hun skottet bort på ektemannen, som for første gang på lenge, tross sin medtatte tilstand, så ut som seg selv.

«Er De sikker på at vi ikke er ferdige? Han virker så ? Normal. Han har smerter, det kan De da se.» Igjen lot hun til å ha lyst å strekke ut hånden, men hun tok seg i det.

«Jeg er aldeles sikker, frue. De må stole på meg i dette.»

Til slutt nikket Ingeborg, men hun måtte vende blikket bort fra ektemannen som så på henne med ekte lidelse.

Prosten stavret seg på bena og kremtet mens han glattet på både kjortelen og det lille håret han hadde. Han kremtet enda en gang og åpnet boken. Etter et øyeblikks stillhet for å samle tankene gjenopptok han messingen.

Først lot det ikke til å skje noe, og Ingeborg var sikker på at det hele var over. Et håpefullt smil var begynt å lure i munnviken hennes da hun snudde seg bort fra prosten og så mot ektemannen, bare for å oppdage at han var nesten borte ved henne. Hun stirret inn i de bunnløse, sorte øynene og kastet seg bakover da tennene blottet seg i en snerrende grimase. Eilifs kropp satt på gulvet, men ble rykket opp som om noen halte i et tau. Han spant mot prosten og rakte ut armene, bare for å bli slengt til sides da han nærmet seg streken på gulvet. Prosten snublet i ordene, men klarte å fortsette.

Ingeborg hadde trukket seg lengst inn i kjøkkenet og satt i en krok mens hun holdt om seg selv med tårene rennende nedover kinnene.

Igjen tiltok levenet som demonen hadde påkalt tidligere. De kunne høre glass som knuste og møbler som skrapte over gulv.

Prosten hevet stemmen, han skrek nesten.

Med ett ble det mørkt.

Det var som alt lys regelrett forsvant fra verdens overflate og ble sugd ned i en avgrunn. Et øredøvende brøl fylte ørene deres og fikk klær og hår til å flagre.

En treg, hvinende lyd trengte gjennom larmen. Det var prosten som først forsto hva lyden var, men det var for sent.

I samme øyeblikk som det tunge kjøkkenbordet laget en ripe i sirkelen kom lyset tilbake. Kroppen i sirkelen ble kastet til vers. Eilif smalt i taket før han landet på gulvet med et uhyggelig brak. En mørk materie nærmest este ut av ham, før det utstøtte et illskrik og suste direkte mot Ingeborg som satt lammet av panikk.

Skyen, som prosten skulle komme til å kalle den, forduftet brått, og alt ble stille rundt dem. Prosten blunket og tørket svette og tårer fra ansiktet. Eilifs kropp lå urørlig på gulvet. Den ene hånden stakk utenom den brutte sirkelen.

Han snudde seg mot Ingeborg, som fremdeles satt lamslått inntil veggen. Hun vendte hodet mot prosten og åpnet munnen for å si noe, da ansiktet med ett trakk seg sammen i smerte. Hun skrek ut og tok seg til magen. Prosten reagerte raskt og løp mot henne.

Ingeborg kom seg opp på kne, men måtte krøke seg sammen. Hele tiden skrek hun skjærende og holdt seg om livet.

Like før prosten nådde bort til henne rettet hun ryggen og slo hardt ut med armene. Hodet ble slengt tilbake, og det ble tydelig hvorfor hun skrek.

Magen var begynt å bule ut under kjolen. Med en spjærende lyd revnet kjolelivet og blottla den stadig voksende magen. Prosten falt baklengs og så med gru hvordan noe buktet og vred seg under den stramme huden.

En vanvittig skjelving gikk gjennom Ingeborgs kropp, og de kunne høre ben som bristet. Hun ulte i smerte.

«Nei, nei, den kommer ut, ikke la den slippe ut!» Ordene lød knapt menneskelig, men prosten forsto hva som var i ferd med å skje.

Demonen hadde sagt han hadde plantet et avkom i henne. Nå lot det til at dette avkommet ville bli født.

Prosten ålte seg bakover der han satt på gulvet. Han følte med hendene etter boken i håp å finne ordene som kunne stanse marerittet som utspilte seg foran ham.

Ingeborg var falt bakover, hun holdt om den groteske magen og jamret. Hun var dyvåt av svette, og senene sto i spenn i halsen hennes. Det gikk flere rykninger gjennom magen, og prosten så forskremt hvordan hun ikke kunne gjøre annet enn å la kroppen presse.

«Nei,» lød en svak, pinefull stemme. Prosten hadde vært så fokusert på husfruen, at han hadde ikke lagt merke til at Eilif var våknet. Han ble vitne til hvordan den skamslåtte mannen sakte ålte seg mot sin kone. Han kunne se ham bite tennene sammen mens han slepte seg bortover. Den ene armen hadde en merkelig vinkel, og det var tydelig han hadde enorme smerter.

Det var først da Eilif nådde frem til Ingeborg at prosten la merke til blodet. Ikke strimen av blod som Eilif hadde lagt bak seg, men blodet som strømmet ut av husfruen og farget kjolen dypt rød. Det neste han registrerte var at hun var blitt stille.

Kroppen lå slapt på gulvet, bare magen ga fremdeles fra seg en og annen unaturlig sammentrekning.

Eilif stønnet høyt og kom seg på en eller annen måte opp på kne. Med vidåpne øyne så prosten den andre mannen famle under kjolen før han raskt trakk til seg hendene. I dem kunne prosten skimte en mørk, utydelig bylt, men Eilif knuget den så hardt til brystet at helt sikker på hva han så kunne han ikke være.

Da bylten ga fra seg et lite klynk, og deretter satte i å skrike, slo prosten hendene for ørene, for den lyden var ulik alt annet han noensinne hadde hørt, og ville komme til å høre igjen.

Det var lyden av ondskap som skar gjennom luften.

Eilif karret seg på bena og sjanglet gjennom rommet og ut døren. Prosten satt som stivnet, ute av stand til å tenke, langt mindre gjøre noe fornuftig. På den annen side, tiden for fornuft var for lengst forbi på det tidspunktet. Han kunne ikke gjøre annet enn å krype sammen og beskytte ørene da demonbarnets skrik igjen lød. Høyere denne gangen, sintere. Det var sorg og sinne. Hat og raseri. Sjalusi og smerte. Det var som om det krøp inn under huden hans, smittet sjelen hans. Brått ga lyden seg. Sakte sluttet prosten å skjelve, og etter en stund våget han å gløtte opp.

Da han ikke umiddelbart så noe faretruende senket han hendene fra ørene og løftet hodet. Stillheten som møtte ham var nærmest øredøvende.

Knærne ga etter under ham da han forsøkte reise seg. Det tok ham tre forsøk før han hadde kontroll nok over musklene til å holde seg oppreist. Først da han kom ut ytterdøren og den svale vinden møtte det såre, hovne ansiktet forsto han at han gråt.

Som om noe ledet ham satte han kursen mot låven. Døren hang på bare en hengsel, men det var god plass til å komme seg inn uten å måtte røre den.

Prosten nølte, men trakk pusten dypt og korset seg før han steg inn i halvmørket.

Selv om en del av ham hadde vært forberedt var det likevel et makabert syn som møtte ham.

Storbonden lå død i en sirkel av blod, og ved siden av ham lå liket av det som tilsynelatende var et nyfødt spedbarn.

Med pulsen rasende i ørene nærmet prosten seg sakte. Da han sto like ved sirkelen kunne han se at spedbarnet var noe fra en annen verden.

Det hadde kroppen til et barn, og riktig antall lemmer, men proporsjonene var så fundamentalt gale at det nesten gjorde vondt å se på.

Det tok tid, men etter hvert fikk prosten tilkalt hjelp fra nabogården. En vogn hentet Ingeborg, som fremdeles var i live, og fraktet henne til nærmeste sykestue. Ingen orket tanken på å hente ut liket av Eilif, til det hadde historiene om storbonden og gården fått et for godt grep. Det ble derfor besluttet at de skulle brenne ned hele låven.

Som sagt, så gjort.

Mens låven sto i lys lue, og de fleste av bygdas menn og kvinner sto samlet rundt i stillhet for å påse at brannen ikke spredde seg, trakk prosten seg tilbake og skrev sine minner og gjorde sine undersøkelser.

Som man kan lese tidligere var jeg godt forberedt da jeg ankom Fjellstad gård for å hjelpe storbonden og hans hustru med å bli kvitt djevelskapen som hadde invadert livene deres.

Jeg tegnet opp pentagrammet, som jeg har avbildet her, og Eilif Fjellstad stilte seg velvillig opp i midten, slik ritualet krever.

Jeg var dog ikke kommet så langt som halvveis da demonen ga seg til kjenne. Gjennom Eilifs kropp og sinn snakket den til oss og fikk nærmest jorden til å beve.

Jeg skammer meg ikke over å si at det var en av de mest skremmende opplevelsene jeg noensinne har hatt, bare overgått av det som siden hendte.

Demonen forsøkte narre oss. Det var godt jeg var der, ellers ville nok husfruen ha brutt sirkelen og forsøkt hjelpe sin mann. Jeg fikk overtalt henne til å fortsette det avbrutte ritualet, men ondskapen viste seg å være sterkere enn jeg hadde antatt.

Den klarte på egenhånd å bryte seglet og forlot vertskroppen i høy hastighet. Først trodde jeg den var forsvunnet, men det viste seg at den forsvant inn i Ingeborg Fjellstad for å gi liv og næring til avkommet den hadde fått plassert i hennes skjød.

Det vokste så hurtig at jeg i ettertid er overrasket over at det stakkars kvinnemennesket ikke revnet fullstendig.

Overraskende nok våknet storbonden til og forsto hva som var i ferd med å skje. Hva han husket, og hva han fikk vite mens han var besatt kan jeg bare spekulere i, men han var svært målbevisst da han kom seg bort til sin kone og tok imot det vederstyggelige avkommet.

Han tok med seg dette beistet og forsvant ut mens det ga fra seg en lyd som skar gjennom marg og bein. Selv den dag i dag kjenner jeg en hulhet jeg ikke hadde tidligere når jeg minnes den lyden.

Da jeg kom til meg selv igjen og gikk etter Eilif viste det seg at han hadde ordnet opp på sin egen måte. Med noe skarpt hadde han skåret over håndleddet og laget en ubrutt sirkel av sitt eget blod. Med det jeg antar var hans siste krefter tok han livet av demonyngelen, for så sitt eget.

Jeg har spurt rundt blant de av mine kollegaer og kontakter som er mer bevandret i dette feltet enn hva jeg selv er, og det later til at det er enighet om at Eilifs blodoffer er svært mektig. Sirkelen han tegnet var på samme sted som hans førstefødte ble ofret for å gi liv til demonen i første omgang. Ved å handle slik han gjorde kan det se ut som Eilif sluttet sirkelen og fanget demonen på ny.

Hvorvidt det er sterkt nok til å holde på den for evig kan vi ikke vite, men mye tyder på at den i det minste vil være betydelig svekket om den skulle komme løs igjen. Jeg må innrømme jeg håper det ikke skjer i min levetid, men jeg har uansett skrevet ned alt jeg kan huske om utdrivelsen, og hendelsene som ledet frem til dette, i tilfelle noen skulle få bruk for det ved en senere anledning.

 

Ingeborg Fjellstad ble gravlagt i hjembygden sin. Hun levde en stund etter demonens herjing, men kroppen var så maltraktert innvendig at hun til slutt måtte gi tapt. Jeg vet ikke om hun fikk med seg at ektemannen også døde.

Barna har blitt sendt til hennes familie. Hvor mye de får vite av alt dette, og hva de kommer til å huske selv vet jeg ikke. Forhåpentligvis vil de bli forskånet for det verste.

Historiene har levd i bygda en tid, men slik det gjerne ender opp til sist ser de fleste på det som eventyr nå.

Det verserer rykter om at det skal ha blitt sett en skikkelse som vandrer hvileløst rundt på tomten. Noen ganger skal denne mannskikkelsen, det er alle skjønt enige i, ha blitt sett stående i vinduet i det som var Eilifs kontor. Jeg antar det er ungdommer som er ute etter litt spenning i hverdagen som vanker der oppe fra tid til annen som sier dette.

En gang i tiden ville det irritert meg at man tok så lett på det, men etter det jeg selv har opplevd, antar jeg det er like greit at allmennheten ser på det som røverhistorier.

Noen ganger er sannheten for grusom.

 

Forfatterens ord:

Jeg har selv bodd på Fjellstad. Jeg, med flere, har opplevd barnegråt fra låven ved flere anledninger. Nærværet av en stor mann har føltes påtrengende og ekkelt. En gang ble det så voldsomt at jeg måtte vekke mannen min for å komme meg forbi denne «skikkelsen» som hindret meg i å gå ned trappen.

Opplevelsene på Fjellstad er nesten for mange til å nevne, men jeg var ikke den eneste som grøsset av ubehag der oppe. Jeg har også hørt at hun som flyttet dit etter oss fikk noen til å foreta en utdrivelse på stedet.

Vi får vel bare håpe at Eilifs offer ikke svekkes av det ?

#novelle #forfatterspire #forfatter #grøsser

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fjærpennen

Fjærpennen

28, Nord-Aurdal

Jeg er Karoline. På denne bloggen vil du som stort sett ikke finne lange avhandlinger. Nei, her blir det i hovedsakt korte betraktninger og tanker rundt det jeg holder på med i øyeblikket. Så da vet du det :) Kontakt: karoline.sveen@hotmail.no

Kategorier

Arkiv

hits