Historien om Eilif Fjellstad - Del 2

Personer og hendelser er oppdiktet, men Fjellstad gård finnes i vakre Valdres

Fortsettelse fra del 1

Alle i den lille bygda visste nå om Eilif sidesprang med den unge tjenestepiken. Ikke alle var begeistret for det, de likte husfruen på Fjellstad for godt til det, men de var skjønt enige om Ingeborg nok hadde sitt å si i at Marianne ble gal, tatt i betraktning måten hun ble kastet ut på.

Eilif begynte å drikke tettere og hardere. Ofte ble han sittende på kontoret fra den ene morgenen til den neste uten å gjøre annet enn å tylle i seg store mengder brennevin. Han var mørk til sinns, og tålte ikke konens bønn om at han skulle ta seg sammen.

Derfor ble det til at Ingeborg oftere og oftere ble nødt ta seg av husbondens plikter og ansvar, i tillegg til å skjøte huset som hun mente det burde.

Kanskje var det derfor hun ikke la merke til Eilifs øyne før det var gått en tid. Sommeren var kommet, den første av mange i det nye århundret som var startet.

Bare på Fjellstad slo avlingene feil. Selv gressplenen som var nøye opparbeidet, døde og ble brun.

Ingeborg slet med å få økonomien til å gå opp, og enda mer med å beholde arbeiderne som var begynt å fable om et beist som lusket rundt på eiendommen og ødela alt de drev med.

Det var mens hun satt bøyd over kjøkkenbordet og gjorde sitt beste med tallene hun hadde foran seg at Eilif fant det for godt å komme skjenende inn. Igjen hadde han tilbragt lange stunder innelåst på kontoret. Dunsten av alkohol og gammel svette slo mot Ingeborg og hun rynket nesen i avsky mot ektemannen.

Han ravet mot henne og falt så lang han var før hun fikk sagt noe. Snøvlende grep han om skjørtekanten hennes, hun kunne høre ham gråte, men ordene var uforståelig for henne. Et stikk av medynk fikk henne til å bøye seg ned for å hjelpe ham på bena.

En skarp smerte skjøt gjennom nakken hennes da han grep hardt om den og holdt henne fast. Forgjeves forsøkte hun å vri seg bort.

«Hjelp meg,» hvisket han halvkvalt. «Den kommer.»

Grepet om nakken løsnet og Ingeborg trakk seg hastig vekk. Brått var det som det gikk en umenneskelig rykning gjennom Eilifs kropp, og da han reiste seg var det på en måte som hans kone fant svært foruroligende, uten at hun noen sinne evnet å forklare hvorfor.

En høy, kald latter, ulikt noe hun hadde hørt før, kom fra ektemannens strupe. Leppene delte seg i noe som minnet mer om et snerr enn et smil, men det var øynene som virkelig skremte henne.

Blodsprengte og hovne var de, som følge av den drukkenbolten han var blitt, men det som en gang var blått og livfullt, var nå blitt fullstendig sort og livløst. Det var som å stirre ned i en bunnløs brønn. Selv det hvite så ut til å mørkne mens hun så på.

Uten å si noe snudde Eilif og forsvant ut av rommet. Fremdeles runget latteren i veggene. Senere skulle Ingeborg angre på at hun ikke straks løp etter mannen for å snakke fornuft med ham, men der og da sto hun som fastfrosset, uten å kunne samle en eneste fornuftig tanke.

Ikke før hun hørte flere menn rope og skrike utenfor løsnet det kalde grepet om henne og hun løftet skjørtene og hastet ut.

Flere par hender grep etter henne, men hun enset det knapt. På plenen foran henne lå Anna. Armene og bena var vridd i unaturlige vinkler, som om hun var falt fra en stor høyde, men ansiktet hennes virket fremdeles levende, til tross for at det var stivnet i et skrekkslagent skrik.

Et gjennomtrenge ul hørtes og skar gjennom de tilstedeværende. Ingeborg forsto ikke at det var hun selv som utstøtte den primale, hjerteskjærende lyden ved synet av sin eldste datter.

Hun hev seg over den spede kroppen og klamret seg til den. Hun glefset mot alle som forsøkte å ta henne bort. Skuldrene ristet og halsen ble etter hvert så sår at hun mistet stemmen.

Først da det begynte å skumre kom Eilif til syne blant noen trær. Han virket mindre påvirket av alkoholen enn tidligere på dagen, og virket oppriktig forbauset over alt oppstyret.

Da han fikk øye på de to skikkelsene på bakken sank han på kne og ga seg til å vugge frem og tilbake mens han mumlet for seg selv. Hendene rev store dotter hår fra hodet, han var selve bildet på en fortvilet far.

Hvor lang tid det tok før arbeiderne fikk husfolket innendørs og kunne tilkalle lege hersker det uenighet om, men til slutt befant Eilif og en sønderknust Ingeborg seg i dagligstuen med hver sin kopp te.

Anna ble obdusert, men legen kunne ikke finne noen forklaring på dødsfallet. Skadene på den lille kroppen tydet på massiv vold, men det kunne like fullt stamme fra et voldsomt fall som harde slag.

Begravelsen ble avholdt, og mange kom for å uttrykke sin kondolanse. Ingeborg reagerte med å bli mer beskyttende ovenfor de to gjenværende barna. Hun lot dem sjelden ut av syne, og ble hun nødt til det, var det i så korte øyeblikk at hun like gjerne kunne latt det være.

Hun gikk med nervene utenpå kroppen, og hendelsene som fulgte skulle ikke gjøre det lettere for henne.

Kyr falt døde om på beitet. I det ene øyeblikket gresset de, i det neste lå de der, kalde og livløse.

De få arbeidskarene som var blitt værende på gården opplevde stadig at utstyr forsvant og de ble til stadighet utsatt for mindre ulykker og skader.

Ei av kjettene på gården hadde fått et kull kattunger først på sommeren. En dag fant en av tjenestepikene alle kattungene hengt på vaskerommet.

Ingeborg kikket stadig mer skrått mot ektemannen. Noen ganger virket det som han var seg selv, tross drikkingen. Han sørget like sterkt som henne over tapet av den elskede datteren, og hun hørte ham ofte gråte om natten.

De gangene verket hun av lyst til å trøste ham, til at han skulle trøste henne, men noe holdt henne tilbake.

Dette noe var den andre siden Eilif viste. Øynene hans endret seg stadig, nå var det flere som kommenterte det og beskrev den samme lammende kulden hun selv hadde følt den dagen Anna døde. Det var noe alvorlig galt med ektemannen, det var hun sikker på.

Til slutt lot det til at alle bekymringene ble for mye for henne, og en ettermiddag segnet hun om med intense smerter. Barnet hun hadde båret ble født så altfor tidlig og hadde ingen mulighet til å overleve.

Ingeborg var knust av sorg og forsøkte å ty til ektemannen for trøst, men han trakk seg bort og viste ingen reaksjoner på å ha mistet sitt ufødte barn. Sakte men sikkert gled det en gang så lykkelige ekteparet bort fra hverandre.

En kveld kom Eilif inn på soveværelset etter at Ingeborg hadde sovnet. Der hadde han ikke vært på mange måneder, og Ingeborg hadde latt barna flytte inn dit så hun skulle kunne passe dem i løpet av natten.

Hun hadde ikke delt de fryktelige mistankene sine med noen, men hun visst, uten et snev av tvil, at Eilif hadde hatt noe å gjøre med datterens død. Hun aktet ikke la ham komme til de andre barna uten at hun var der og kunne hindre ting i å skje.

Da han nå kom inn, trakk han nattkjolen hennes opp til livet og besteg henne før hun våknet. Smerten skar gjennom henne mens mannen prustet og beveget seg hardhendt over henne. Hun våget ikke å lage en lyd, ville ikke vekke barna, men tårene strømmet stille nedover ansiktet hennes.

Eilif gjorde seg ferdig, og da han gliste og stirret på henne var alt det hvite i øynene hans borte.

Neste morgen var Ingeborg dekket av blåmerker, og hun var så sår og øm nedentil at hun knapt klarte gå. Hun var sikker nå. Noe fremmed, noe farlig hadde tatt bolig i mannen hennes, det hadde gjenspeilet seg i det endeløse mørket i øynene hans.

Uten å nøle fikk hun tilkalt bygdas prost. Han hadde selvsagt, som alle andre, hørt om alt som var skjedd på gården, så han hadde nok en mistanke om hva husfruen ville ham.

Da prosten hadde hørt Ingeborgs vitnemål korset han seg og tok hånden hennes i sin. Han fortalte henne at hennes husbond etter all sannsynlighet var besatt, men han skulle forsøke en utdrivelse. Den skulle foregå neste kveld, han trengte mer utstyr, ellers kunne det gå riktig galt.

Før prosten returnerte neste kveld hadde han skrevet ned Ingeborgs berettelser for ettertiden. Særdeles opptatt var han av hennes beskrivelse av storbondens sjelløse øyne. Like nøye som han skrev ned hennes ord, beskrev han i detalj hva han hadde tenkt å gjøre og hvordan. Prosten hadde alltid vært interessert i det okkulte og det som befant seg på «den andre siden», men hadde aldri tidligere fått førstehåndskjennskap til noe slikt.

Med nærmest barnslig iver bega han seg tilbake til Fjellstad gård, bevæpnet med ymse hellige relikvier, ikke minst det viktigste av alt- vievannet.

Straks han ankom gården forsto han at han hadde hatt flaks. Eilif befant seg på kontoret og hadde sagt seg villig til å bivåne prostens lille oppvisning.

Ingeborg hadde ikke tatt noen sjanser, hun hadde sendt barna til en av nabogårdene og gitt tjenestefolkene fri for kvelden. Prosten var litt skeptisk til dette siste, men innså at husfruen var redd, noe han ikke kunne klandre henne for, tatt i betraktning alt hun hadde opplevd.

Prosten ga seg til å tegne et intrikat mønster på kjøkkengulvet, og tente flere tykke lys som han strategisk plasserte rundt.

Under hele forberedelsen satt Ingeborg på en stol, rak i ryggen og knuget hendene. Eilif selv satt spak ved siden av henne med lutende skuldre.

Prosten rettet ryggen og ba Eilif ta plass midt i mønsteret han hadde tegnet. Eilif gjorde så, men Ingeborg la med gru merke til det lille glimtet av sort i øynene hans før det forsvant.

Prosten la en eldgammel, slitt bok på bordet og ga seg til messe de latinske ordene mens han vekselvis sprutet en skvett vievann på den andre mannen, og viftet med en lauvbærkvist.

Det var et langdrygt ritual, men før han var kommet halvveis ga alle dørene i huset seg til å slamre og smelle vilt. Vinduene klirret, og Ingeborg hørte det single i glass et sted i huset.

Eilif sto rett opp og ned på gulvet, hodet lot til å dingle slapt på skuldrene, men både prosten og Ingeborg la merke til at det var noe snodig med måten han sto på.

Skuldrene var hevet, og føttene lot til å bare så vidt berøre gulvet. Det kunne unektelig se ut som om noen holdt storbondens kropp oppe med fysisk makt.

En grotesk rykning jog gjennom kroppen hans, og en rumlende latter drønnet gjennom rommet, det var som selve lyden fikk lysene til å blafre og dø ut.

«Tåpe,» lød en stemme. Det var som om den kom fra overalt på samme tid. «Mon tro hvilke villfarelser du lever under, lille mann, som tror du kan få noen makt over meg? Jeg er mer enn du kan forestille deg! Jeg er tiden. Jeg er den første av oss. Jeg vil fylle verden med flere av mine, og starter med avkommet jeg har plassert i kvinnen!»

Tredje og siste del kommer tirsdags kveld

#novelle #forfatterspire #forfatter #skriblerier #grøsser

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fjærpennen

Fjærpennen

28, Nord-Aurdal

Jeg er Karoline. På denne bloggen vil du som stort sett ikke finne lange avhandlinger. Nei, her blir det i hovedsakt korte betraktninger og tanker rundt det jeg holder på med i øyeblikket. Så da vet du det :) Kontakt: karoline.sveen@hotmail.no

Kategorier

Arkiv

hits