Historien om Eilif Fjellstad - Del 1

Personer og hendelser er oppdiktet, men Fjellstad gård finnes i Valdres

HISTORIEN OM EILIF FJELLSTAD

Av Karoline R. Sveen

 

Det finnes et sted, et sted hvor himmel og jord møtes. Det ligger der, ruver over området rundt som den eneveldende hersker det en gang var.

Hvis man ser godt etter kan man fremdeles ane fordums prakt, for en gang var det et lykkelig sted.

Nå er det hjemstedet til en ondskap så grusom at selv ikke den blindeste av oss kan unngå å merke dens tilstedeværelse.

For å forstå må vi gå tilbake til begynnelsen, da gleden fremdeles var til stede.

Det hele startet i det herrens år syttenhundreogåttifem, i et lite dalføre omtrent midt i landet.

Eilif Fjellstad og hans kone Ingeborg, født Wiigen, var ytterst velstående og eide mye land i området. Eilif likte svært godt å vise hvor mye han hadde å rutte med, og dette året startet han derfor oppføringen av deres nye hus så høyt oppe han kunne komme, hvor han ville ha utsikt over det han i sitt stille sinn kalte sitt kongerike.

Huset ble ferdigstilt sent på høsten året etter, og de to rakk akkurat å flytte inn, selvsagt sammen med tjenerskapet, da deres første barn ble født. Eilif var mektig stolt over datteren sin og ble stadig sett mens han pludret og dullet med henne. De kalte henne Anna, og alle kunne se hun var høyt elsket.

Selv om Eilif var en rik og mektig mann var han godt likt blant alle, også de som jobbet for ham. Da Ingeborg kort tid etter igjen ble svanger var gleden stor blant alle som kjente dem, og det ble snakket om at odelsgutten endelig skulle komme.

Ei ny jente kom til verden da storesøsteren bare var elleve måneder gammel, hun fikk navnet Inga, etter Ingeborgs mor. Foreldrene var like stolte over dette barnet, men det var omtrent nå ting skulle begynne å endre seg.

Du forstår, Eilif hadde tilegnet seg stadig mer makt, han var ofte ute på viktige møter og arbeidet lange kvelder i det store rommet han hadde innredet til kontor. Mens Ingeborg vokste og ble mer og mer opptatt av barna, følte Eilif seg stadig mer isolert fra sin kone, og følte det kanskje oppløftende da den unge tjenestepiken Marianne begynte å vise interesse for ham. Det hadde begynt uskyldig med rødming og nervøse smil fra hennes side. Til å begynne med hadde syntes det var sjarmerende, men han gjorde ingenting for å oppmuntre den altfor unge piken.

Likevel ble Marianne mer og mer sikker på seg selv, og en sen kveld hun kom inn på kontoret for å serve herren sin te, snublet hun ørlite grann med vilje og sølte den varme drikken over Eilifs fang.

Overstrømmende av unnskyldninger hev hun seg på kne og ga seg til å tørke med forkleet sitt. Eilif stanset de febrilske bevegelsene hennes og fikk henne til å reise seg.

De sto tett sammen, heten mellom dem skyldes helt klart ikke teen. Det startet med et kyss, og endte med noe mye mer.

Den ene gangen førte til flere, og da lille Inga var tre måneder gammel fikk Eilif vite at Marianne ventet hans barn.

Skammen oste av ham, hva hadde han gjort? Eilif lukket seg mer og mer inn i seg selv mens han funderte over hva han skulle gjøre.

I mellomtiden forsto Ingeborg hva som var i gjære, hun kjente igjen tjenestepikens symptomer, og da hun la til ektemannens skyldige oppførsel var hun ikke sen om å konfrontere ham.

Eilif gråt og beklaget seg. Ingeborg tilga ham, men ga piken beskjed om å pakke det lille hun eide og komme seg bort fra gården og aldri vise seg. Hun var nådeløs og skremmende i sin vrede der hun sto på trammen med vinden som fikk skjørtene hennes til å flagre vilt og så unge, gravide Marianne forlate stedet i en vogn hun aller nådigst hadde fått tillatelse til å reise i.

Eilif var ivrig etter å gjøre alt godt igjen, og like etter var Ingeborg atter svanger. Denne gangen ble det en gutt, og all dramatikken var tilsynelatende glemt. Husfruen ofret i alle fall ikke den unge piken en tanke, men Eilif tenkte av og til på henne med ømhet og sorg, og lurte på hva det ble til med barnet hun hadde båret.

Svaret skulle han få på sønnen Andris? første bursdag. Alle de tre barna var kledd opp i sin vakreste klær, og det var pyntet til stort lag for å feire odelsguttens første år på gården.

Musikk ble spilt og glade mennesker svingte seg rundt på jordet de hadde klargjort for festen. Jubilanten selv sovnet tidlig med ansiktet i et stort stykke kake, men det var ikke til hinder.

Eilif selv var i godt humør, for Ingeborg hadde samme dag fortalt at hun ventet atter et barn, så nå var alt bare fryd og gammen i storbondens verden.

Kvelden kom og det ble skumring. De levende lysene ga liv til skyggene, og de eldre barna som var med på festlighetene gjemte seg under bordene for å fortelle skumle historier.

Anna var bare tre år, men hun så opp til de store barna og fulgte med dem. Selv om hun ikke forsto historiene helt var hun allikevel oppslukt nok til å hyle opp og gråtende løpe for å finne moren da et vindkast tok tak i bordet og hev det vekk fra dem.

Lysene blafret vilt og sluknet, og i samme øyeblikk var det som et lynglimt slo ned midt mellom gjestene.

En kvinne kom til syne der lynet var slått ned. Hun var kledd i lyse filler, det var tydelig restene av en brudekjole. Ingeborg kjente den straks igjen om sin egen og førte hånden til halsen i gru.

Kvinnen virket beruset, for kroppen skjenet og hun stirret vilt rundt seg uten egentlig å fokusere. Helt til blikket traff storbonden Eilif.

«Eilif Fjellstad,» skrek hun skingrende. Lyden jaget vindens ul på flukt. «I dag står du og feirer din sønns første fødselsdag. Minnet ditt strekker ikke langt, min elskede. Dere forviste meg, kalte meg hore. Dere gjorde meg til hva jeg er, og jeg hater dere for det.

Før natten går over i dag skal odelsguttens blod spilles, og dere skjebne forsegles.»

Vinden tiltok i styrke så folk måtte løfte armene for å skjerme seg selv. Da den løyet var kvinnen borte. Panikken brøt ut. Ingeborg samlet barna og klemte særlig Andris tett inntil seg mens tårene rant.

Eilif brøt gjennom kaoset og fikk tjenerne til å få kona og barna inn i huset. Han sendte gjestene hjem, men de nærmeste naboene, de som leide jord av Eilif, sa seg villig til å bli værende og beskytte familien mot trusselen som var rettet mot dem.

Mens Eilif tråkket rasende frem og tilbake i stuen samlet Ingeborg barna hos seg på soveværelset hun delte med ektemannen. Der satt de tett, tett sammen mens hun kjempet for å holde seg rolig for barnas skyld.

Inni henne raste en hard kamp. Hun hadde selvsagt kjent igjen tjenestepiken Marianne, det var ingen tvil om at det var henne. Tanken på at hun hadde vært inne i huset og funnet brudekjolen gjorde henne nærmest kvalm. Og trusselen mot sønnen ? Det var som en kald neve grep tak om hjertet hennes og klemte til da hun hørte Mariannes ord om igjen i hodet.

«Før natten går over i dag, skal odelsguttens blod spilles».

Hun klemte Andris tettere mot brystet. Piken skulle ikke få nærme seg sønnen hennes, det skulle hun sørge for!

Tiden sneglet seg av gårde, og snart begynte mennene å spøke, den grusomme stemningen slapp taket, og de begynte å fortelle drøye vitser om piken som hadde klart lure dem så grundig.

Ingeborg slappet ikke av, men Eilif tørket lettet svetten av pannen og kastet et blikk på klokken. Den viste en halv time over midnatt. På det tidspunktet var han overbevist om at Marianne var forsvunnet langt vekk og at det hele var et dårlig forsøk på en slags hevn før hun forsvant for godt.

Han skulle bare visst hvor feil han tok.

I det naboene sto klare til å ta farvel økte vinden igjen i styrke. Mennene holdt på hattene sine og mumlet seg imellom om det snodige været da de hørte skrikene.

Barnegråten steg i fistel, og alle snudde seg mot låven hvor lyden kom fra. Uten tanke for annet enn sønnen beinet Eilif over gårdsplassen og rev opp slåen som holdt døren igjen. Vinden tok tak og røsket den nesten av hengslene, og Eilif måtte kjempe for å komme seg inn i ly.

Foran ham utspilte hans verste mareritt seg.

I en ring av levende lys sto Marianne, fremdeles kledd i de sørgelige restene av hans kones brudekjole. I en hevet hånd holdt hun en kniv med snodig utformet blad. I det flakkende lyset så det ut som det buktet seg. Noe vått dryppet fra tuppen og landet på pannen til gutten som satt foran henne.

Eilif hikstet og tok et skritt frem, men stanset da pikens blikk møtte hans. Galskapen lyste ut av dem og forvrengte det en gang så pene ansiktet. Ordene hun ytret har Eilif gjenfortalt, og etter disse hendelsene kan man ikke nødvendigvis være sikre på at det ble ordrett, men essensen ligger der like fullt.

«På grunn av dine handlinger må odelsgutten, din førstefødte sønn, bøte med livet. Det smerter meg, men det er den eneste måten å sørge for din undergang, Eilif Fjellstad. Måtte du aldri få fred.»

Kniven falt raskt, og barnets gråt og skrik stilnet. Stillheten som fulgte var det mest uhyggelige Eilif noen sinne hadde opplevd. Han kastet seg frem og tok barnet i armene. Han vendte det vesle, blodige ansiktet mot seg og så et barn han ikke kjente.

Kvalme, lettelse og forvirring kjempet om plassen i storbonden. Han kikket brått opp på piken etter svar.

«Dette er din førstefødte sønn, han du tok alt fra. Han hadde retten på sin side og skulle arvet ditt kongerike. Jeg kalte ham Ellef, etter deg, enda jeg visste han aldri skulle vokse opp. Hans blod vil gi liv til hevnen jeg har planlagt for deg.»

Med et brøl reiste Eilif seg og kastet seg mot piken. På et vis vek hun unna, og før Eilif fikk balansen tilbake hadde hun kjørt kniven inn i sitt eget bryst og segnet om.

Da Eilif trådde ut av låven med det døde guttebarnet i armene hadde vinden akkurat løyet. Det ble fortalt at den hadde vært så sterk at de andre mennene ikke hadde klart ta seg frem for å hjelpe storbonden sin.

Sjokkert så de en blodig Eilif komme med slepende skritt mot dem, og selv de staute mennene klarte ikke holde øynene tørre da barnet ble lagt i gresset foran dem.

Eilif satt på kne ved siden av bylten. Mennene mumlet intetsigende ord og tok ham trøstende på skulderen. I stillhet fikk de fjernet kroppen til den tidligere tjenestepiken og sendt henne hjem til de skamfulle og sorgtyngede foreldrene.

Man skulle kanskje tro at elendigheten nå var forbi, men det er snarere nå det begynner. Ingeborg var glad og lykkelig over at det ikke hadde vært hennes kjære Andris som var i fare. Ektemannens horunge brydde hun seg ikke stort om, og hun blomstret nå som trusselen mot barna var borte.

Eilif begynte derimot en sakte forandring den kommende tiden. Til å begynne med kunne man tilskrive hans mutte, tilbaketrukne adferd med sjokk over alt som var hendt, men snart begynte folk å hviske om alt det merkelige som nå begynte skje på Fjellstad.


Del 2 kommer på fredag

#forfatterspire #forfatter #novelle #grøsser #valdres #gamledager

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fjærpennen

Fjærpennen

28, Nord-Aurdal

Jeg er Karoline. På denne bloggen vil du som stort sett ikke finne lange avhandlinger. Nei, her blir det i hovedsakt korte betraktninger og tanker rundt det jeg holder på med i øyeblikket. Så da vet du det :) Kontakt: karoline.sveen@hotmail.no

Kategorier

Arkiv

hits